Legionella: dette må drivere av varmtvannsanlegg vite

I garderoben på verkstedet er det seks dusjer. Under de tre ukene med sommerferie i bedriften er ingen av dem i bruk. Vannet står i rørene, og i den varme garderoben avkjøles varmtvannet sakte, mens kaldtvannet blir varmere. Første arbeidsdag dusjer morgenskiftet.

Det er nettopp i slike situasjoner legionella kan formere seg. Bakteriene finnes naturlig i nesten alle fuktige omgivelser. De blir et problem når vann står lenge og temperaturen ligger mellom omtrent 25 og 45 °C. Man blir hovedsakelig smittet ved å puste inn fine vanndråper, for eksempel i dusjen.

Dette innlegget forklarer hva næringsmiddelretten krever av drivere av dusjanlegg, hvilke temperaturer forbundsmyndighetene og fagforeningen anbefaler, og hvordan en egenkontroll ser ut som man faktisk klarer å holde ved i driften.

Hvorfor legionella angår driverne

En legionellainfeksjon kan utløse en alvorlig lungebetennelse, legionærsyken. Ifølge Forbundskontoret for helse (BAG) øker risikoen med alderen; røykere og personer med svekket immunforsvar er særlig utsatt. Den som driver dusjer som andre mennesker bruker, har derfor et ansvar som går utover egen husholdning.

Særlig kritiske er anlegg med:

• varmtvannsberedere der temperaturen er senket for å spare energi,
• rør til dusjer som sjelden brukes — gjesterom, garderober, nøddusjer,
• avstengte rørstrekk etter en ombygging,
• kaldtvannsrør som går ved siden av varmtvanns- eller varmerør og blir oppvarmet.

Hva loven krever

Kravene til dusjvann står i EDI-forskriften om drikkevann og vann i offentlig tilgjengelige bad og dusjanlegg (TBDV). Den gjelder for dusjvann i offentlig tilgjengelige anlegg. Ifølge forskriften er et anlegg offentlig tilgjengelig når det er åpent for allmennheten eller en berettiget personkrets og ikke brukes i familiens rammer (TBDV art. 7). Næringsmiddelloven nevner dusjvann i sykehus, pleiehjem og hoteller som eksempler. Om personaldusjene i din bedrift omfattes, avklarer du ved tvil med det kantonale laboratoriet.

For disse anleggene gjelder tre ting:

• En grenseverdi: Dusjvann kan inneholde høyst 1000 kolonidannende enheter legionella per liter (TBDV vedlegg 5 punkt 5).
• Drift etter tekniske regler: Dusjanlegg må innrettes og drives etter de anerkjente tekniske reglene. Innehaveren sørger for at de overvåkes og vedlikeholdes regelmessig av personer med tilsvarende opplæring (TBDV art. 13).
• Egenkontroll: Dusjvann i slike anlegg regnes etter næringsmiddelloven som en bruksgjenstand, og den som leverer det, er pliktig til egenkontroll (næringsmiddelloven art. 5 og 26). Det omfatter å kontrollere virkningen av tiltakene gjennom prøvetaking og analyser og å dokumentere egenkontrollen (LGV art. 81 og 85).

Loven foreskriver ingen fast frist for legionellaprøver, for eksempel «hvert år». Egenkontrollen og kontrollen av den må være tilpasset sikkerhetsrisikoen (LGV art. 74 og 81). Et hjem med sengeliggende beboere trenger derfor tettere kontroll enn et verksted med seks dusjer.

Håndhevingen ligger hos kantonene, ved kantonskjemikeren og det kantonale laboratoriet (næringsmiddelloven art. 47 til 49). Myndigheten kan kreve innsyn i dokumenter og opptegnelser (næringsmiddelloven art. 30). En egenkontroll som ikke er skrevet ned, kan ikke vises frem der.

En frist står likevel i TBDV: Hvis de mikrobiologiske kravene til vann i dusjanlegg bare kan oppfylles gjennom en bygningsmessig sanering, må denne være gjennomført innen 30. april 2027 (TBDV art. 16 ledd 2).

Temperaturen avgjør

Legionella formerer seg dårlig i varmt og i kaldt vann. BAG kaller riktig vanntemperatur det beste forebyggende tiltaket. Anbefalingene fra BAG og Forbundskontoret for næringsmiddelsikkerhet og veterinærvesen (BLV) oppgir derfor veiledende verdier for driften:

Sted	Veiledende verdi
Utløp fra varmtvannsberederen	60 °C
Rør som holdes varme, for eksempel sirkulasjonen	55 °C
Tappested, etter kort tapping	minst 50 °C
Kaldtvann	høyst 25 °C

Kilden til verdiene er modul 11 i BAG/BLV-anbefalingene «Legionellen und Legionellose». Den anbefaler dessuten å protokollere temperaturene omtrent hver tredje måned. Den som senker beholdertemperaturen av hensyn til sparing, sparer energi — og forlater området anbefalingene legger opp til.

Unngå stillestående vann

Den andre risikoen ved siden av temperaturen er stagnasjon. Anbefalingene er konkrete:

• Dusjer som ikke har vært brukt på mer enn en uke, spyles med varmtvann før neste gangs bruk.
• Tappesteder som vanligvis ikke brukes på mer enn tre dager, hører hjemme i en spyleplan og spyles grundig minst to ganger i uken.
• Rørstykker som ikke lenger brukes, såkalte blindrør, fjernes.

For garderoben fra innledningen betyr det: Før første arbeidsdag etter ferien lar noen varmtvannet renne ved hver dusj — og skriver ned når og hvor.

Egenkontroll i praksis

En egenkontroll for dusjanlegg trenger ikke være en mappe på hundre sider. Den består av noen få byggesteiner:

1. Fareanalyse: Hvilke dusjer finnes, hvem bruker dem, hvilke brukes sjelden, hvor står beholderen?
2. Måle temperaturer: ved beholderutløpet, i sirkulasjonens returledning og ved den mest avsidesliggende dusjen. Før opp resultatet med dato.
3. Føre spyleplan: for sjelden brukte dusjer, med underskrift eller initialer.
4. La prøver ta: med et intervall som passer til risikoen. BAG og BLV anbefaler at prøvene tas av opplærte personer og undersøkes i akkrediterte laboratorier.
5. Handle ved funn: Ligger verdien mellom 1000 og 10'000 KBE/l, snakker anbefalingene om moderat kontaminering: Øk temperaturene varig, desinfiser termisk med hjelp av en fagperson, og gjør en ny kontroll innen to måneder. Over 10'000 KBE/l kreves det sanering, og dusjene tas som regel ikke lenger i bruk.

Fagretningslinjene fra den sveitsiske foreningen for gass- og vannfaget (SVGW) — W3/E3 om hygiene og W3/E4 om egenkontroll i drikkevannsinstallasjoner — beskriver disse trinnene i detalj. De er avgiftsbelagte og ikke lov; etter egen angivelse tjener de den lovpålagte egenkontrollen.

Husregel: Varmt forblir varmt, kaldt forblir kaldt, og intet vann blir stående lenge. Det du måler, spyler og tar prøver av, skriver du ned — først med dokumentasjonen er egenkontrollen en egenkontroll.

Dette innlegget er generell informasjon og ikke juridisk rådgivning. I det enkelte tilfellet gjelder forskriftene og kravene fra ansvarlig instans — for dusjvann det kantonale laboratoriet.

Slik hjelper Fristo

For registrerte drikkevannsanlegg og vannvarmere foreslår Fristo malen «Selbstkontrolle Trinkwasseranlage (Legionellen)», med rettsgrunnlag og kilde. Det opprettes ingen frist før du har bekreftet at malen gjelder for din bedrift. Laboratorierapporten legger du inn som kontrollprotokoll på oppdraget, og dokumentasjonen per bygg viser hvilke kontroller som er utført og hvilke som er forfalt.

Kilder

• Verordnung des EDI über Trinkwasser sowie Wasser in öffentlich zugänglichen Bädern und Duschanlagen (TBDV), SR 817.022.11, Art. 7, 13, 16 und Anhang 5 — Bundeskanzlei, Fedlex: fedlex.admin.ch/eli/cc/2017/153/de
• Lebensmittelgesetz (LMG), SR 817.0, Art. 5, 26, 30 und 47 bis 49 — Bundeskanzlei, Fedlex: fedlex.admin.ch/eli/cc/2017/62/de
• Lebensmittel- und Gebrauchsgegenständeverordnung (LGV), SR 817.02, Art. 74, 81 und 85 — Bundeskanzlei, Fedlex: fedlex.admin.ch/eli/cc/2017/63/de
• Legionellose (Legionärskrankheit) — Bundesamt für Gesundheit BAG: bag.admin.ch/de/legionellose-legionaerskrankheit
• Dusch- und Badewasser, mit den Empfehlungen „Legionellen und Legionellose“ — Bundesamt für Lebensmittelsicherheit und Veterinärwesen BLV: blv.admin.ch/de/dusch-und-badewasser
• Legionellen und Legionellose, Modul 11 „Sanitäre Installationen“ — BAG und BLV: blv.admin.ch, PDF
• Legionellen und Legionellose, Modul 10 „Risikoeinschätzung, Selbstkontrolle, Probenentnahme, Interpretation der Resultate“ — BAG und BLV: blv.admin.ch, PDF
• Richtlinie W3/E3 „Hygiene in Trinkwasserinstallationen“ — SVGW (Fachverband): svgw.ch